Egentlig er vel ikke kopier av brev noe å blogge om. Min erfaring med det Walisiske helsevesen (og for den saks skyld med det norske etter hjemkomsten) gjør imidlertid at historien godt kan formidles til mine blogglesere.Influensaens tid har herjet i Norge en stund. Slik også da vi forlot landet for å besøke barn og barnebarn i Wales i vinterferien. Jeg må innrømme at jeg ikke var helt pigg dagen før flyturen, men det var først dagen etter vi var kommet frem at jeg begynte å føle meg dårlig. Vi hadde allerede vært i kontakt med lege på telefon som etter samtalen konstaterte influensa, men ettersom Høy feber, Sterke skjelvetokter og Brystsmerter kunne tyde på noe mer alvorlig, bestemte min datter og svigersønn seg for å ringe etter ambulanse rundt midnatt. Den (faktisk 2) ankom ganske raskt, men med følgende beskjed:
Singleton Hospital had "shut" and now refused to to take any more ambulance patients. Morrison Hospital was full, and we would have to wait more than 2 hours in corridor to wait to be seen. Ambulance delays were caused by queues to unload passangers at Singleton.Vi beslyttet likevel å ta en taxi til det nærmeste sykehuset, hvor jeg ble sett på av lege etter ett par timer. Han fikk tatt en blodprøve og jeg fikk antibiotika da han denne gangen mente det var snakk om en infeksjon i bryst/lunger. Stabiliseringsdose med beskjed om å søke lege etter hjemkomst til Norge.
David skrev umiddelbart e-mails til "sine" representanter i det Britiske Parlamenariske System, hvor han påpekte den fare befolkningen i Wales var utsatt for (med meg som case) til tross for den betydlige finansielle innsats som var brukt på NHS av regjeringen.
Så kommer det interessante.
I løpet av timer og dager kommer det rennende inn svar på mail og brev (se bildet) fra ALLE som David hadde tilskrevet (MPs i House of Commons, AMs i Wales Assambly, Shadow Finance Minister of Wales, og sin Lord i House of Lords.) Alle var aktive og ville følge opp saken direkte med helsemyndighetene. Kopier av brevene ble sendt min svigersønn, og jeg forventer å få flere oversendt ettersom tredje ledd får respondert. Uansett ser det ut som det blir en sak under National Assembly for Wales senere i år. Slikt er jo debattmat for opposisjonen.
Det morsomme er at responsen ble så god UTEN at media har fokus på tema slik det virker som det er nødvendig her hjemme.
Så til det som skjer etter vi er hjemme natt til lørdag, og en fæl natt med sterk hoste og brystsmerter.
Jeg er fortsatt syk, men det er jo helg så fastlegen er jo ikke tilgjengelig.
Da blir det 113, som ved informasjon om symptomer og tx-status sender en ambulanse. Da de hører at jeg har vært innom et sykehus i Wales, blir det imidlertid snakk om MSRA, beskyttelsesdrakter og ansiktsmasker, muligens isolat, og helst bruk av drosje fremfor ambulansebil for å komme til Diakonhjemmets Sykehus (mitt lokalsykehus forøvrig) hvor de er villig til å se på meg. Der finner de heldigvis ut at oppholdet i Singletons korridorer ikke krever isolat, og jeg får en glimrende mottakelse og oppfølging av sykepleier Heidi.
Men hva så. Undersøkelsene konstaterer at jeg IKKE har influensa.
Røntgenbildene viser at jeg heller IKKE har lungebetennelse.
Blodprøvene viser en CRP på 102, og en CK på 653 slik at legen snakker noe om muligens et hjerteinfarkt. Det tror ikke en annen lege på. Hva skal "stakkars" jeg tro.
Smertene i brystet når jeg hoster er imidlertid så sterke at jeg må BE OM NOE som reduserer dette. Ikke hadde jeg fått noe påfyll/korreksjon av antibiotika heller i løpet av dagen. Til slutt etter seks timer forlanger jeg å reise hjem med resept på en antibiotika som kan hjelpe. Det blir samme dose som i Wales, men et nytt preparat (Ery-Max i stedet for Amoxicillin). Dessuten kjøper jeg på eget initiativ noe slimløsende mixture. Jeg sov relativt bra sist natt.
Hva kommer da ut av dette? Kunnskap om og noen interessante brev fra det Britiske Parlamentariske System, denne bloggen og en mail til Tx-sykepleierne på RH hvor historien gjentas med spørsmål om råd som jeg har tillit til.
Det var høstferien 2007.
6 comments:
Hei Arne!
Håper at alt er under kontroll nå. Men pass deg for legene på Diakonhjemmets sykehus. Jeg var innlagt der på kirurgisk en måned med alvorlig infeksjon. Jeg ba dem kontakte nyrelege på riksen, men ble fortalt at "hvis nyrelegen vil noe får han kontakte oss". Etter fire uker ble jeg overført til RH. der konstaterte de livstruende lavt stoffskifte og blodforgiftning i armer og ben. I journalen står det at de ikke har kompetanse på transplanterte pasienter.
En annen gang var jeg på legevakten. Traff verdens hyggeligste lege som ringte vakthavende på nyreavd på RH, Vakthavende lege (på kveldstid) anbefalte en type antibiotikum som jeg ble enda dårligere av. Dagen etter ringte jeg nyrelegene min som sa jeg måtte slutte øyeblikkelig med medisinen. Den var livsfarlig for nyren. Legen som hadde vakt kvelden før var gastro-lege (og hadde ikke peiling).
Moralen er for meg: Kontakt en du vet er spesialist. Og sjekk hvor nærmeste tx-sykehus er når du reiser.
Hilsen Lucy den Dannede
(PS: Diakonhjemmets sykepleiere var helt fantastiske og var mildt sagt sjokkerte over den nonchalante behandlinge fra legenes side.)
(Vanskelig å kommentere bloggen din)
PS igjen:
Det var Diakonhjemmet (ikke RH) som journalførte at de ikke har kompetansen med transplanterte.
Lucy
Det var en lang og svært interessant historie (noe man som bekjent ikke skal si når pasienten hører på).
Jeg har sendt deg noen kommentarer på E-post - de er noe for konkrete/kan misforstås på en Blogg.
GOD BEDRING!
MVH
Rune
Det er fristende å knytte et par generelle kommentarer til din historie. Når det gjelder antibiotika ble du satt på et såkalt bredspektret penicillin som har meget små interaksjoner og bivirkninger (bortsett fra for de allergiske). På mange måter et standardpreparat for transplanterte (se Simonsens bok). For penicillinallergikere ville førstevalget vært Dalacin (clindamycin). Ery-max er et såkalt erythromycin som på linje med de aller fleste andre antibiotika interfererer med de medisinene vi går på, spesielt CyA. Må man bruke disse, skal det i følge mine informasjoner skje med monitorering av CyA. Alt dette står i Felleskatalogen.
Når det gjelder CRP har jeg latt meg fortelle at det er en "tommelfingerregel" om at over 50 tilsier en bakteriell infeksjon som krever antibiotika mens under 50 kan tyde på virus. For transplanterte er jeg blitt fortalt at grensen for å bruke antibiotika kan være lavere, f.eks. 40. Problemet er at også hjerteinfarkt visstnok gir forhøyet CRP! Og også forhøyet CK etter en stund! Det er bare det at pasienter som går på statiner (som oss) veldig ofte har forhøyede CK-verdier i dette området!
Vår situasjon er spesiell - så spesiell at vi ikke kan vente at alle leger vet alt. Vår (og våre pårørendes) oppgaver blir da å selv gi all den relevante informasjon vi har og å få de leger man møter til å ta kontakt med de kompetente avdelinger som finnes når slike ting oppstår. I Norge vil dette først og fremst være de respektive avdelinger på RH.
I UK synes det som om du ble bra behandlet - tross de innledende artigheter. I alle fall var det godt å se at det politiske miljø tok saken alvorlig. I Norge har jeg en fornemmelse av at politikerne er på vei til å drive effektivisering og bedriftsøkonomiske betraktninger ut i det absurde. På både de ansatte og pasientenes bekostning. Uten at den nødvendige prioriteringsdebatten blir tatt i full offentlighet.
Det ble visst en hel roman utav denne kommentaren. Håper du har god plass.
God bedring!
MVH
Rune
Hei gubber over 50!
Bredspektret penicillin er det man tyr til før man finner ut hvilken infeksjon pasienten har. Når dyrkingen av prøvene er klar, går man over til en spesifikk penicillin som tar den infeksjonen man har i kroppen.
Er man i tvil om legemidler, kan jeg anbefale transplanterte å ringe Rikshospitalets apotek som ofte har bedre peiling på legemidler enn legene.
Forskningsinstansen Relis har avdelinger på St. Olavs Hospital i Trondheim og på Rikshospitalet. Der arbeider svært hjelpsomme spesialister med bivirkninger og interaksjoner mellom ulike medisiner.
God bedring til deg, Arne!
Selv om vi har meningsforskjeller, så håper jeg at du er snart tilbake her i bloggen!
Hilsen Lucy (den dannede)
Nå setter jeg strek for denne kjeden av kommentarer om antibiotika og hvem som er best til hva.
Jeg bedres!!
Følgende oppdatering om hva som har skjedd er:
Mine leger og sykepleiere på RH har seponert all bruk av antibiotike for meg. Ery-Max bør ikke benyttes av oss som anvender cyclosporin.
Jeg har fått tatt de grundigste prøver og vurderinger på RH både av denne akutte lidelsen, som tilstanden for mine transplanterte organer. Jeg vil ytterligere gjennomgå undersøkelser i løpet av mars slik at jeg gjennopptar den vanlige livsstil til glede både for meg og mine.
Takk for innleggene og at dere har brydd dere. Kommentarer til fremtidige blogposter imøtesees.
_________________________________________________
strek strek strek
_________________________________________________
Post a Comment