30 års bryllupsdag - på Sykehus i Spania

14. oktober (den første vinterdagen) var vår bryllupsdag. Tullen og jeg har holdt sammen i 30 år.
Det var planlagt at dagen skulle bli feiret med god lunsj/middag på en av Oslos restauranter, men i stedet ble det med et glass Cava og sykehusmat på Clinica Santa Elena mellom Malaga og Torremolinos i syd-Spania.
Litt markering ble det jo, ettersom mine dokorer hadde gitt meg tillatelse til å bevege meg utenfor hospitalet på korte turer med masse hvile. Dessuten var Tullen og jeg sammen hele tiden da hun sov i nabosengen på sykehuset.

På sykehus måtte jeg fordi jeg hadde fått en blodpropp / Deep Vein Thrombosis i venstre ben. Ultralyd undersøkelsene viste at det var tett fra lysken, i knehasen og til foten. Faktisk mer alvorlig enn jeg hadde kunnskap om.
På sykehuset fikk jeg Heparin intravenøst 8 ganger i døgnet de seks første dagene, hvorpå legene på Rikshospitalet ba de spanske legene om å skifte til Marevan eller Warfarin. Det jeg fikk var Sintrom sammen med Asperin og selvsatt sprøyte med Clexane i maven.På sykehuset snakket både leger og pleiere nesten bare spansk. Oppholdets store høydepunkt var dermed når Desiree eller Maria (sykepleiere) var på vakt, og spørsmål og svar var mulig. Den ene legen snakket bare spansk og den andre begrenset og dårlig engelsk. Problemet av også at de ga motstridende meldinger, og ikke hadde peiling på medisinering av en transplantert. Jeg overlevde.

Sykehuset er et meget anvendt sted for skandinaver på ferie i området der nede ble vi fortalt. Det er derfor med undring at språkkunnskapene er så begrenset. Det var tilsatt en finsk translatør, men hennes innflytelse på leger og pleiere var vel meget begrenset. Selve bygningen lå greit til i nærheten av flyplassen og utsikten fra rommet var det ikke så mye å klage på selv om jeg helst hadde vært utenfor murene i det fine været.Det var utrolig lytt mellom rommene på sykehuset og alarmene gikk stadig vekk om natten. Søvn ble det lite av og Heparinen samt den stramme strømpen på benet gjorde at vannet rant ut av kroppen. Noen kilo lettere gjør seg imidlertid bra angående utseendet. Selv om naboene innenfor sykehusveggene ikke hadde det så bra, så det ut som naboene utenfor var forløyd med tilstanden. Jeg begynte denne blogposten med å nevne at Tullen og jeg har vært gift i 30 år. Det å ha Tullen hos meg på sykehuset betydde mye, både som selskap og som hjelp når noe skjedde. (og det gjorde det selvfølgelig). Det å overlate alt vedrørende leiebil, bagasje, vask og rydding/låsing av huset (10 mil syd fra Malaga) som vi hadde fått låne i ferien (nok en gang takk til Anton og Grete) til Tullen bare ble en nødvendighet, og som hun ordnet på en flott måte. Tullens reaksjon kom først når vi var vel hjemme i Norge, men smilet var på plass på sykeværelset til tross for alle bekymringene. Etter 30 år er jeg fortsatt veldig glad i deg.
Eller som de sier i Spania, Te quiero.Nå er det bare å vente på resultatene fra MRSA prøvene som ble tatt av meg på Rikshospitalet etter returen fra Spania.