This Sunday I share a blogpost from one of my friends from Sunnaas Hospital. It is in Norwegian, but I think you all now have a translation program available so go ahead read about Carine´s challenges.
Kjære Ruter (særlig Ruter i Oslo)
Jeg har visst hvem du er lenge. Faktisk kjenner jeg deg veldig godt, og selv om jeg har benyttet meg av dine tjenester nesten daglig fra du het Oslo Sporveier, så kjenner ikke du meg. Derfor skal jeg presentere meg selv først.
Mitt navn er Carine Ødegaard. Jeg er 27 år gammel og har vokst opp på Østerås/Eiksmarka, men flyttet til Oslo da jeg var 19. Ettersom jeg bodde i Bærum var det SL-buss til Sandvika eller Bekkestua og T-bane til byen som gjorde meg kjent med deg. Særlig da jeg som 16-åring begynte å henge litt i byen, var jeg svært begeistret for deg, Ruter. Via banen var det mulig å besøke så mange spennende steder og mennesker, at T-banen var en av mine beste venner. Venninnene mine og jeg tøyset også med at vi var T-baneruss fordi vi ikke var på russebuss.
I 2007 flyttet jeg og kjæresten til Grønland. Vi bodde der i seks år, men måtte flytte i høst på grunn av ulykken (kommer tilbake til det). Mens jeg bodde på Grønland blomstret forholdet vårt, Ruter. Du tok meg over alt, og nesten alltid hjem igjen. Før i tiden var det jo ikke så mange nattbusser som nå, så det ble en taxi hjem av og til. Men du har vokst deg langtstrekkende og utholdende, Ruter, det skal du ha! Joda, du får ikke helt til dette sperresystemet i sentrum, betalingsautomatene stod i årevis og ble ramponert og disse bippekortene funker ofte ikke. Men Ruter, jeg er en som kan se gjennom fingrene på sånt, så lenge selve tjenesten fungerer! Og jeg har vært fornøyd, Ruter. Vi har virkelig hatt noe på gang. Det er derfor jeg blir så skuffet nå.
Du skjønner, i juni i fjor ble jeg utsatt for en ulykke. Jeg brakk nakken på flere steder, og havnet i rullestol. Jeg var omtrent ni måneder på Sunnaas, men har vært hjemme i min nye leilighet på Løren i Oslo siden april. Ja, Ruter, det er faktisk delvis på grunn av deg vi ønsket å bo her. Det kommer jo ny T-bane om ikke lenge. Jeg håper bare jeg får brukt den så mye som jeg ønsker.
Jeg har nemlig begynt å tvile på deg, Ruter, nå som jeg har har havnet i rullestol. Jeg vet at jeg bare har vært hjemme i omtrent to måneder, men jeg var mye i byen da jeg var innlagt på Sunnaas også. Og jeg har noen opplevelser og ting jeg vil ta opp med deg, Ruter.
Jeg skal være grei med deg, Ruter, og se bort i fra at jeg ikke har mulighet til å komme inn på halvparten av trikkelinjene, selv om dette virkelig er noe som bør endres! Jeg forholder meg til at det er busser og baner som er mitt fremkomstmiddel. Men det er ikke greit at jeg er redd for å ta banen til Nationaltheatret fordi jeg er redd for at hjulene skal gå mellom banen og plattformen og at stolen skal velte. Enda mer ugreit er det at jeg ikke har noe valg mellom min elektriske rullestol og min vanlige manuelle rullestol. Fra Sunnaas tok jeg ofte den elektriske rullestolen hvis jeg skulle til Tangensenteret eller Aker brygge. Og vet du, Ruter, på Nesodden kom sjåførene ut og hjalp til med rampen i ni av ti tilfeller. Veldig bra! Jeg vet ikke om det er kulturen i gamle SL, eller om det er fordi det er så mange rullestolbrukere som tar bussen der, men her har Oslo noe å lære.
Jeg skal ikke være kravstor, Ruter! Jeg ønsker bare at utstyret ditt virker. Jeg vet at det er lemmer på bussene. DISSE MÅ VÆRE MULIG Å ÅPNE! Jeg har møtt lemmer hvor håndtaket er av, nedtråkket eller bare sitter helt fast. Det er ikke greit! Jeg vet ikke hva slags rutiner dere har for å sjekke bussene, Ruter, men jeg synes ikke bussene skulle fått lov å kjøre uten at dette er i orden. Jeg tror ikke du ville latt en buss, som ikke fikk opp dørene, kjøre ruta si. Vel, denne rampen er min dør. Vær så snill å la den være mulig å åpne.
Nettopp fordi jeg vet at dette skjer, tar jeg aldri elektrisk rullestol når jeg skal kjøre buss. Går ikke rampen ned, er det umulig å komme inn med den stolen. Med manuell stol er det mulig å tippe, hvertfall om jeg har med følge.
Jeg er heller ikke veldig imponert over bussjåførene dine, Ruter. Jeg har fått en rullestol dratt i stykker (!!) av en bussjåfør, og da jeg skulle hjem fra byen i natt satt håndtaket til rampen fast, og bussjåføren så på meg, trakk på skuldrene og lurte på om jeg hadde noe som kunne få opp håndtaket. Er det mitt ansvar at ditt utstyr fungerer, Ruter? Stolen jeg hadde i går var for øvrig stolen som ble dratt i stykker. Jeg har endelig fått nye tippesikringer. Det tok to måneder, Ruter, og det hele ble finansiert av staten. Det var sikkert ikke store summen, men er det rettferdig at fellesskapet betaler for noe du ødelegger? Bussjåføren den dagen prøvde å ringe til kontoret deres, for å få en rullestoltaxi fra Einars vei og hjem, men fikk ikke gehør. Vet du at vi stod fast på Einars vei i over en time? Vet du at det var hjemmesykepleien som måtte kjøre til hjelpemiddelsentralen og hente en lånerullestol til meg? Det er ikke greit at du ikke tar ansvar, Ruter!
Har du ikke TT-kort, har du ikke bil? Det er kanskje det du tenker nå, Ruter. Joda, TT-kort i lommeboka og bil på vei, men du skjønner det, jeg vil leve som før. Jeg blåser i om jeg ruller eller går, jeg vil bare fortsette å leve som jeg har gjort alltid. Jeg er en kollektivtrafikkjente. Jeg kan tilgi feil, Ruter, hvis du viser at du vil ha meg. Jeg vil nemlig fortsatt ha deg!
For more stories about her life after suddenly been chained to a wheelchair go here:
Plutselig
No comments:
Post a Comment