kobe
Originally uploaded by ArneA.
Jordskjelv står for meg som noe av det frykteligste vi moderne mennesker kan oppleve.
Klokken 05.12 i dag morges var det akkurat 100 år siden skjelvet i San Francisco hvor over 3000 mennesker omkom.
Da vi bodde i Asia i 1995, ble vi direkte berørt av 17. januar-skjelvet i Kobe, Japan, hvor over 5000 mennesker mistet livet. Heldigvis ble ingen av våre egne ansatte alvorlig skadet, men de enorme ødeleggelsene (bl a av de veltede motorveiene) er bilder vi aldri glemmer, og arbeidet med gjenoppbyggingen opplevet vi på nært hold under våre besøk i byen senere på året.
Disse to fryktelige hendelsene og en liten men etter min mening svært så interessant bok av filosofen Arne Næss - “Livsfilosofi” - har jeg gått å tenkt på i hele påsken. I boken refererer Næss blant annet til filosofen Spinosa og den prosessen som foregår når sterke følelser er med på å bestemme ens handlingsvalg, samt at “synet av andres glede utløser glede i oss selv “ og “på den andre siden at syn av sorg utløser sorg”.
Det er vel slik vi har det med oss selv når vi opplever gleden med å ha kontakt med personer som har fått leve videre gjennom organdonasjon på den ene siden, og sorgen knyttet til de som lider i påvente av at passende organ skal dukke opp på den andre.
Spinoza klassifiserer “håp” som en passiv følelse og “tro” som en aktiv. Sterke personer som Terje Aarsland og Truls Zimmer faller i så måte direkte inn i Spinozas og Næss´ argumenter: “vi må gjøre noe, være aktive, for å virkeliggjøre det usannsynlige, ikke sette vår lit til forhåpninger som muligens er tomme”. Jeg tror de lykkes i å leve videre.
Arne Næss har også en formel som jeg ofte har benyttet i motivasjonssammenheng:
T = (G x G ) / (L1 + L2)
T står for Trivselsnivå, G står for Glød, L1 står for Legemlig lidelse og L2 står for Sjelelig lidelse.
Er gløden svak vil vi trives dårlig uansett om ubehaglighetene er store eller små, men bevarer vi gløden vil vi trives på tross av mye sjelelig eller legemlig lidelse.
1 comment:
Jeg føler meg beæret for å bli nevnt i samme setning som Terje. Jeg gjør bare det lille som for meg er helt naturlig i den situasjonen jeg er kommet opp i. Som følge av tilstanden min har jeg "alltid" vært litt prøvekanin for ulike typer behandling. Det som var rett den gangen jeg var liten er ikke lenger måten folk med min diagnose blir behandlet. At jeg fortsatt er her og kan gjøre en forskjell er noe jeg setter pris på. Jeg har ennå ikke vært med på mine siste endringer, vær du sikker!
Post a Comment