Transplantasjon og Organdonasjon

Som redaktør av Bloggen til Foreningen for Hjerte Lunge Transplanterte har jeg hatt muligheten til å gi uttrykk for mange av mine holdninger til og synspunkter på de utfordringer vi står overfor innenfor temaet Organdonasjon og Transplantasjoner der. Jeg har også valgt å holde mine egne blogger om dagliglivet og min kunstinteresse nærmest fri for de samme utfordringer. Jeg har der vært mer opptatt av hvor godt det går an å ha det ETTER en transplantasjon enn å dyrke alle de lidelsene jeg og alle med meg hadde i sykdoms, utrednings, og ventefasene. Det forhindrer ikke at jeg noen ganger føler det viktig å minne også leserne av denne bloggen på de utfordringer vi står overfor.

I en redaksjonell artikkel i Tidsskriftet for Den norske Lægeforening fra nr 24 den 10. oktober 1999, beskrives noen av de problemstillinger vi sto og står fortsatt overfor. Artikkelforfatteren Tjøstolv Lund skriver blant annet:
"I Norge gir loven en relativt vid adgang til avdøde menneskers organer med mindre avdøde eller hans nærmeste har uttalt seg mot det, eller det er grunn til å anta at inngrepet vil være i strid med avdødes eller hans nærmestes livssyn, eller andre særlige grunner taler mot inngrepet. Avdødes nærmeste skal så vidt mulig underrettes om dødsfallet før inngrepet finner sted (2). Til tross for dette er det innarbeidet en praksis der de nærmeste pårørende som hovedregel alltid blir informert og forespurt om samtykke til organdonasjon fra avdøde. I en tredel av tilfellene avslår de pårørende donasjon (3). Hvorvidt dagens praksis bør endres og lovens åpning for antatt samtykke utnyttes, er det ikke umiddelbart enkelt å svare på.

For leger og sykepleiere som arbeider med potensielle organgivere, vil kontakten med pårørende være en viktig og ofte krevende del av arbeidet - slik det alltid er når man behandler kritisk syke eller skadede pasienter. Når det gjelder pasienter som dør under pågående intensivbehandling, der organdonasjon kan bli aktuelt, vil det derfor være en naturlig del av en åpen kommunikasjon med de nærmeste å forhøre seg om de kjenner til avdødes syn på organdonasjon og transplantasjon. Denne forespørselen vil normalt først bli gjort etter at de pårørende er blitt informert om at hjernefunksjonen er helt opphørt (bedømt ved sikre kliniske og røntgenologiske metoder). På dette tidspunkt er pasienten død i henhold til norsk lov.

Dette er svært krevende oppgaver både for ansvarshavende lege og de andre legene og sykepleierne rundt den aktuelle pasient. Ubevisste (kanskje også bevisste) "unnskyldninger" for å la være å ta opp spørsmålet om donasjon kan være forståelig. For eksempel vil vi intuitivt kunne tro at hjertet og kanskje også de andre organene fra en pasient som blir gjenopplivet etter hjertestans, ikke er "brukbare" for transplantasjon. Men donasjon kan komme på tale etter nærmere avklaring med transplantasjonsteamet. Ikke sjelden vil et hjerte som er kommet i gang etter sirkulasjonsstans (der stansen har vært langvarig nok til å gi hjernen en totalskade), kunne brukes til transplantasjon - nyrene vil så å si alltid være aktuelle i slike situasjoner."

Hele artikkelen kan leses her i Tidsskriftet

Siden mange er eller har vært på hyttene sine eller andres i påsken tar jeg med et bilde av undertegnede fra høsten 1999 da Gamlegjengen hadde samling på Bjorli. Det var da gått 18 måneder siden den første kombinerte hjerte/nyre transplantasjonen i Norge, som fortsatt har vist seg å være vellykkket.