With high mountains around his last resting place we followed Asbjørn to his grave this afternoon.
His coffin and the church in Sykylven was covered with flowers. Our memories of a great friend will forever be a part of us all. Thanks, Asbjørn for what you have been for us all.
Dersom alle hadde slike venner, så hadde det vært meg glede på denne jord.
PS Takk for kommentaren! Bildet er faktisk ikke sammensatt (kun "fremkalt" fra RAW-format i Adobe LightRoom). Men siden det er tatt på min egen terrasse med naboens hus til høyre og skyggen av vårt i speilbildet i vinduet, så er det ikke bare griseflaks :-)
Regnbuer er som kjent ikke et ukjent begrep på Vestlandet, og en ekstrem vidvinkel (som er nødvendig for å få med så mye av buen) har jeg.
Det er trist å måtte følge en kjær venn til graven og ord kan egentlig ikke trøste. Jeg håper dagene vil gå lettere etterhvert og man husker de gode minnene og de gledelige stundene man hadde sammen. På mange måter er jo det den beste måte å bearbeide sorgen på. Jeg har hatt et par år nå da jeg har mistet en del venner og naboer og bekjente. Uansett om man vet at det går mot slutten, kan man aldri forberede seg på selve tapet. Man fornekter den dagen som kommer i det lengste og klamrer seg til håpet. Jeg tror vi mennesker er laget slikt.. På godt og vondt! Jeg sender dere mange varme tanker ...
3 comments:
Dersom alle hadde slike venner, så hadde det vært meg glede på denne jord.
PS Takk for kommentaren! Bildet er faktisk ikke sammensatt (kun "fremkalt" fra RAW-format i Adobe LightRoom). Men siden det er tatt på min egen terrasse med naboens hus til høyre og skyggen av vårt i speilbildet i vinduet, så er det ikke bare griseflaks :-)
Regnbuer er som kjent ikke et ukjent begrep på Vestlandet, og en ekstrem vidvinkel (som er nødvendig for å få med så mye av buen) har jeg.
Det er trist å måtte følge en kjær venn til graven og ord kan egentlig ikke trøste. Jeg håper dagene vil gå lettere etterhvert og man husker de gode minnene og de gledelige stundene man hadde sammen. På mange måter er jo det den beste måte å bearbeide sorgen på. Jeg har hatt et par år nå da jeg har mistet en del venner og naboer og bekjente. Uansett om man vet at det går mot slutten, kan man aldri forberede seg på selve tapet. Man fornekter den dagen som kommer i det lengste og klamrer seg til håpet. Jeg tror vi mennesker er laget slikt.. På godt og vondt!
Jeg sender dere mange varme tanker ...
Samhold! når sorg tynger er viktig det Arne :-)
Post a Comment